Del 2 · Kapittel 6 av 7
Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948)
FN-pakten fra juni 1945 sa at FN skal både arbeide for fred og samarbeid mellom statene, og fremme menneskerettighetene.
Men den sa ikke noe om hvilke rettigheter det dreide seg om. Derfor opprettet FN en menneskerettighetskommisjon som fikk i oppgave å definere menneskerettighetene. Mange forskjellige stater deltok i arbeidet: Australia, Belgia, Chile, Egypt, Filippinene, Frankrike, India, Iran, Jugoslavia, Kina, Hviterussland, Libanon, Panama, Sovjetunionen, Storbritannia, Ukraina, USA og Uruguay. Dessuten kunne alle FNs medlemsstater si hva de syntes om forslagene.
10. desember 1948 ble Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt etter to lange år med forhandlinger, kompromisser og finpussing. Ingen land stemte mot. Erklæringen inneholder 30 artikler som definerer enkeltmenneskenes rettigheter:
Alle mennesker skal ha rett til å leve, ingen skal bli torturert eller behandlet på en nedverdigende måte, alle skal ha rett til å tenke og tro det de vil, alle skal ha rett til å si det de mener og bevege seg fritt, alle skal ha rett til arbeid og få støtte av myndighetene når de trenger det og flere andre rettigheter.
For første gang i historien fantes det universelle regler for hvordan stater skulle oppføre seg overfor enkeltmennesker. Statene hadde dermed gitt opp noe av sin suverenitet. Det vil si at hver enkelt stats behandling av sine innbyggere ikke lenger bare angikk staten selv. Dersom en stat brøt menneskenes rettigheter, kunne staten fra nå av bli kritisert av andre stater og internasjonale organisasjoner.
En norsk professor har sagt at Verdenserklæringen var et lykketreff i historien. Den ble til i en helt spesiell verdenssituasjon. De grufulle hendelsene under den andre verdenskrig hadde skapt en uvanlig følelse av samhørighet mellom landene. Denne situasjonen var unik, og varte dessverre ikke lenge. Etter bare få år kom en ny og langvarig periode med frykt og mistenksomhet mellom stater i øst og stater i vest, kalt den kalde krigen. Men da var Verdenserklæringen om menneskerettighetene allerede et faktum.