Del 2 · Kapittel 2 av 7
I riktig gamle dager …
I antikken, allerede 300 år før Kristus, sa stoikerne (noen greske og romerske filosofer) at det fantes «naturlige» lover som gjaldt for alle mennesker, uansett tid, sted og kultur.
Alle mennesker var grunnleggende like fordi de var født med samme fornuft og samvittighet. Hvert enkelt menneske var viktig. Derfor skulle «de naturlige lovene og rettighetene» være gyldige for alle. Likevel er det ikke riktig å si at romernes «naturlige» rettigheter var de samme som vår tids menneskerettigheter. De så nemlig også på slaveriet som en «naturlig» ordning.
Helt frem til rundt 1500-tallet var samfunnene i Europa bygget opp med store skiller mellom menneskene. I middelalderen (500–1300 e.Kr.) fikk kirken stor politisk makt – ofte større enn fyrstenes og kongenes riker. Kirken mente at Gud ville ha menneskene plassert i grupper over og under hverandre, og at samfunnssystemet derfor ikke måtte forandres. På 1300-tallet tok filosofer, teologer og vitenskapsmenn opp igjen de gamle tankene om enkeltmenneskets naturlige frihet og verdighet. Fra da av ble middelalderens samfunnssystem med sterk lagdeling sakte, men sikkert forandret. Nå skulle ikke lenger mennesket først og fremst være et gruppemedlem med plikter, men enkeltindivid med rettigheter. Den nye tid ble kalt for renessansen (1300–1600 e.Kr.).
«Alle mennesker er født frie, like og uavhengige og med en medfødt rett til liv og frihet.»
John Locke (1632–1704)
Filosofen John Lockes (1632–1704) tanker ble viktig for begrunnelsen av hvorfor individet skulle ha noen grunnleggende rettigheter. Han mente at det var staten som måtte legge til rette for at menneskene skulle få oppfylt retten til liv og frihet. Locke mente altså at staten skulle være til for innbyggerne, ikke omvendt. Det var lovene som skulle regulere samfunnet, ikke de personene som til enhver tid styrte. Lovene skulle stå over herskerne, og gjelde også for dem.