Del 2 · Kapittel 7 av 7

Menneskerettighetene
i vår tid

Selv om verden går fremover, er det ikke slik at utviklingen automatisk kommer alle mennesker til gode.

På tross av at verdens befolkning, sett under ett, aldri har hatt så mye rikdom og kunnskap som i dag, er den største menneskerettslige utfordringen fremdeles at mennesker sulter.

I alt 795 millioner mennesker er rammet av sult, mens nesten 2 milliarder opplever at de mangler mat i perioder. Barn er spesielt sårbare. Nesten halvparten av alle barnedødsfall skjer på grunn av feil- og underernæring. Dette skjer samtidig som det, bare i ett land – USA –, i løpet av ett år, blir fettsugd 400 000 mennesker. Dette illustrerer hvilke store utfordringer som finnes i vår tid og som vi har et ansvar for å gjøre noe med. Å arbeide for å realisere menneskerettighetene verden over kan endre denne situasjonen.

Det har skjedd en stor utvikling i det internasjonale menneskerettighetssystemet siden Verdenserklæringen kom til i 1948. Fordi Verdenserklæringen ikke var juridisk bindende, fortsatte FNs menneskerettighetskommisjon sitt arbeid. Det neste skrittet var å få medlemsstatene til å forplikte seg til å følge reglene – det vil si å gjøre menneskerettighetene til internasjonal lov. Det tok 18 lange år. Først i 1966 ble «Konvensjonen om de sivile og politiske rettigheter» og «Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter» ferdig utformet. Prosessen hadde blitt forsinket av den kalde krigen. Dokumentene ble rettskraftige (gyldige) først etter at 35 stater hadde ratifisert dem (skrevet under gjennom en spesiell prosedyre) og det skjedde ikke før i 1976. I dag har nesten 170 av FNs medlemsstater ratifisert disse to konvensjonene. Verdenserklæringen fra 1948 og konvensjonene fra 1966 er selve fundamentet for det internasjonale menneskerettighetssystemet. Disse tre dokumentene til sammen kalles «The International Bill of Human Rights».

Stater som ratifiserer konvensjoner om menneskerettighetene forplikter seg til å tilpasse sin nasjonale lovgivning i samsvar med konvensjonene. På den måten skal rettighetene oppfylles for innbyggerne i staten. Siden 1948 har FN utviklet konvensjoner som skal bedre forholdene for sårbare grupper, som for eksempel flyktninger, kvinner, barn og funksjonshemmede. De har også tatt for seg spesielle utfordringer som for eksempel rasediskriminering, tortur, prostitusjon og handel med barn og kvinner og så videre.

Det finnes også andre mellomstatlige organisasjoner enn FN som arbeider for å fremme menneskerettighetene: Europarådet, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Organisasjon for afrikansk enhet (OAU) og andre. I tillegg finnes tusenvis av frivillige organisasjoner og enkeltmennesker som arbeider for menneskerettighetene.

Kanskje du også har lyst til å arbeide for å bedre respekten for menneskerettighetene?