Del 4 · Kapittel 4 av 6

Ikke-statlige organisasjoner

Noen av de viktigste aktørene i arbeidet for menneskerettighetene er de ikke-statlige organisasjonene. De kalles ofte NGO-er, fra engelsk Non-Governmental Organisation.

De kalles ofte «uavhengige organisasjoner», fordi de kan mene og si det de vil uten å tale statens sak. Mange bruker også ordet «ideelle organisasjoner», fordi de vil gjøre samfunnet bedre uten å tjene penger på det.

Eksempler på slike organisasjoner i Norge er Amnesty International Norge, Den Norske Helsingforskomité, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Redd Barna, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Antirasistisk Senter.

Organisasjonene er startet av engasjerte mennesker som bryr seg om menneskerettighetene. Ofte blir de talerør for sårbare grupper, som flyktninger, barn, personer med funksjonsnedsettelse, innsatte i fengsler, prostituerte og andre. De har som regel god kontakt med vanlige folk, og mange har støttemedlemmer. Mange av organisasjonene er svært dyktige på sine felt, og blir derfor tatt på alvor av både myndigheter og medier.

Farlig arbeid

I noen land ser myndighetene på organisasjonene som brysomme og truende, fordi de kritiserer politikken deres. Hvert år blir mange menneskerettighetsaktivister drept fordi de har avslørt brudd på menneskerettighetene og kritisert myndighetene.

Hva gjør organisasjonene?

Organisasjonene har ulike mål og bruker forskjellige metoder. De kan blant annet:

• følge med på menneskerettighetssituasjonen og foreslå hvordan myndighetene kan gjøre den bedre
• fortelle mediene om problemer og mulige løsninger, slik at folk får vite om det og myndighetene får press på seg
• hjelpe personer og grupper som mener de er utsatt for menneskerettighetsbrudd
• informere og undervise om menneskerettigheter
• organisere kampanjer
• støtte organisasjoner i andre land som arbeider for menneskerettighetene