Del 1 · Kapittel 2 av 4

Statens ansvar

Staten er myndighetene i hvert enkelt land. Myndighetene har stor makt i samfunnet og bestemmer i stor grad hvordan deres innbyggere har det.

I mange land, som for eksempel Norge, har de fleste innbyggerne mange goder. Det er fordi samfunnet er rikt og både staten og enkeltmennesker har store ressurser. Myndighetene fordeler ressursene slik at de fleste får det de trenger. I andre land kan mennesker leve under svært dårlige forhold. Det kan være fordi staten er fattig og at det rett og slett ikke er nok ressurser til alle. Men det kan også være fordi de personene som har makt ikke behandler innbyggerne likt, men gir mye til noen og lite til andre.

Menneskerettighetene er blitt til for å sikre at myndighetene ikke skal diskriminere og behandle enkeltmennesker og sårbare grupper dårlig. Det er statene selv som har blitt enige om de internasjonale avtalene. Først kom Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, og senere er det kommet mange andre avtaler. Det er først og fremst statens ansvar å oppfylle menneskerettighetene. Når statene skriver under på (ratifiserer) de internasjonale avtalene om menneskerettigheter, lover de å realisere rettighetene for alle som befinner seg på deres territorium.

Hvis en stat ikke respekterer og sikrer menneskerettighetene, har andre stater og internasjonale organisasjoner lov til å kritisere den. Hvis en innbygger mener at hans eller hennes menneskerettigheter er krenket, finnes det muligheter for å gå til rettssak mot myndighetene i sitt eget land i internasjonale menneskerettighetsdomstoler.

Kurset er utviklet av Den Norske Helsingforskomité v/informasjonsleder Lillian Hjorth. Eksamen laget av Silja Nordahl.

© Den Norske Helsingforskomité · nhc.no